Nedbrytbar – men hvor?

Emballasjeutvikling er spennende greier. Helt sant! God emballasje har mange oppgaver:

• den skal sørge for at det som er inni holder seg ferskt eller helt eller begge deler
• den skal være lett og smart utformet, med tanke på transport
• den skal ha et så lite økologisk fotavtrykk som mulig
• den skal kunne kildesorteres og gjenvinnes til noe nytt

Og som i mange andre bransjer nå til dags handler det om å holde seg et grønt hode foran konkurrentene. Med andre ord: Dette er ikke for pyser.

Under rette omstendigheter

De siste årene har det stadig oftere dukket opp ulike varianter av såkalt «komposterbare» eller «nedbrytbare» produkter. De er gjerne laget av fiber fra mais, ris, bambus og andre organiske kilder.

Et godt eksempel er engangsbestikk. Et annet er innpakningen rundt blader og magasiner. Oftere og oftere kan vi lese at disse kan kildesorteres som matavfall. Det stemmer ikke. De skal i restavfallet både her i Oslo og i mange andre kommuner.

Du har kanskje sett «nedbrytbare» hundeposer? Brytes de raskere ned enn andre poser? Kanskje. Brytes de helt ned? Sannsynligvis ikke. Og siden de uansett ikke skal kastes i naturen: hva er da vitsen?

I praksis trenger disse produktene helt egne forhold for å brytes ned. Da snakker vi om det som heter industriell kompostering. Det krever temperaturer på 50-60 grader over lengre tid. Dette finner vi åpenbart ikke i naturen – men heller ikke mye av rundt om i avfalls-Norge.

Produkta non grata

De aller fleste kommuner som samler inn matavfall i Norge lager nemlig biogass og gjødsel av det. Her brytes avfallet ned i løpet av en snau måned, og uten høy varme. Med andre ord virker ikke dette heller som et miljø hvor komposterbart avfall hører hjemme.

Ved Oslo kommunes biogassanlegg er «nedbrytbart» og «komposterbart avfall» et problembarn, rett og slett fordi det ikke brytes ned i tide. Det klumper seg til seige masser som i verste fall setter seg fast og tetter rør.

Det er noen få komposteringsanlegg i Norge som i teorien kunne behandlet dette avfallet. Støleheia ved Kristiansand, hvor de lager jord og kompost av matavfall, er ett av dem.

Men! Heller ikke der ønsker de disse produktene i matavfallet per i dag; det meste blir faktisk siktet vekk før komposteringen begynner.

Dette gjør de blant annet i erkjennelsen av at selv «nedbrytbare» produkter kan inneholde en viss mengde vanlig, fossil plast. Plast som brytes ned kan føre til mikroplast i gjødselen og jorden kommunene lager.

Til tross for dette markedsføres disse produktene som gode, grønne valg for folk der hjemme. Og man vil jo gjerne stole på at det som står på pakken er riktig når man står i butikken og gjør valget sitt.

En god tanke?

Ikke engang vi som jobber i avfallsbransjen klarer alltid å se bak-frem på disse produktene. Hvordan skal da forbrukerne vite hva som er bra å kjøpe, og hva som skal kastes hvor?

Kildesortering skal være enkelt å forstå og utføre. Og det er ikke de der hjemme som skal sørge for dette. Det er produsentene selv som er ansvarlige for å lage varer som egner seg for gjenvinning – og som er merket riktig.

I en ideell verden skjer dette sammen med resten av "næringskjeden", altså alle som samler inn, behandler og gjenvinner avfall.

Misforstå rett; det er viktig at det blir utviklet alternativer til plast. Men det er også viktig å ta hensyn til hvordan ulike materialer kan behandles når de har blitt avfall.

I et sirkulærøkonomisk perspektiv er det dessuten lett å argumentere for at produsentene i stedet burde bruke gjenvunnet plast – der det er mulig.

Det vi ønsker er nemlig å ta vare på ressursene i avfallet slik at de kan brukes om igjen. Restavfall går til forbrenning. Det gir riktignok strøm og fjernvarme, men så er ressursene borte for godt.

Dermed er det et grønt stempel på disse produktene – sikkert i god tro – som man ikke kan stå inne for. Her er veien til forbrenningsanlegget brolagt med de beste intensjoner.