Fem myter om avfall og kildesortering

Alle som har lekt hviskeleken vet hvor fort noe kan endre seg. På samme måte kan en hendelse eller mening utvikle seg til en slags sannhet. Vi som jobber i kommunen kjenner godt til dette, og det er ikke alltid like lett å snu disse oppfatningene.

I denne artikkelen kan du lese om fem slike vandrehistorier. Den første er et aktuelt tema, mens de andre er mer tidløse. Kanskje du kjenner deg igjen?

«Nå må jeg betale for alt jeg kaster»

I mars innførte Oslo kommune betaling på gjenvinningsstasjonene. Alle som har med bygge-, rive- og oppussingsavfall, skal betale per levering. Dette er ikke lenger med i de 20 kostnadsfrie leveringene oslofolk har med GjenbruksID.

Så langt er vi enige, for dette er (dessverre, vil noen sikkert si) ikke en myte. Men vi merker at enkelte tror at de nå må betale for ALT de leverer på gjenvinningsstasjonene. Det er ikke riktig.

Bygge- og riveavfall er det som «sitter fast» i boligen eller eiendommen, som betong, fliser, gulv/vegg/tak, bjelker, fliser, vinduer og dører. Det må du betale for.

Avfallstyper som møbler og interiør, isopor, plast, metall, elektronikk, farlig avfall (inkludert impregnert tre) og hageavfall tar vi fortsatt imot uten betaling.

PS Du trenger ikke betale hvis du har med deg maks to vanlige avfallssekker (inntil 250 liter totalt), og heller ikke for én dør eller et enkelt vindu. Det er ikke byggeavfall bare fordi du bytter en dør hjemme.

«Kommunen blir rik på avfall»

Dette er egentlig en myte vi skulle ønske er sann. Hadde vi tjent masse penger på å selge folks avfall videre, så hadde jo mye vært løst! Det ville betydd både lavere renovasjonsgebyr for deg og større markeder for gjenvunnet materiale for oss.

Men sånn er det ikke. Med unntak av metall, elektronikk og papp – som vi stort sett kan selge med gevinst – er avfallet du leverer til oss såkalte «negative fraksjoner».

Det betyr at vi må betale andre for å hente avfallet og sørge for videre behandling. Det meste kan gjenvinnes, mens noe faktisk må legges på deponi (tidligere kjent som fyllinga). Det koster penger.

«Kan dere ikke bare sende mer avfall til forbrenningsanlegget og lage fjernvarme av det,» spør du kanskje da. Men heller ikke forbrenning er noe vi tjener penger på. Ja, vi selger varmen, men kostnadene for å drive anlegget er høyere enn inntektene.

Disse kostnadene er det du som betaler gjennom renovasjonsgebyret, og det er riktig at den som kaster noe også skal betale for behandlingen. Det er lite som er gratis her i verden – heller ikke avfall. Vi sitter ikke på noen pengebinge.

PS Riktig nok sier vi ofte at det er «verdier» i avfallet vårt, og det står vi for. Ikke en pengeverdi, men en verdi for miljøet – å gjenvinne og bruke avfall på nytt gjør nemlig at vi ikke må ta ut nye råstoffer fra jordkloden. Det kan ikke måles i kroner og øre.

«Hvorfor sortere når alt blir brent uansett?»

Denne sitter hardt i hos mange. Og det er kanskje ikke så rart – for fra utsiden skjønner vi at det kan se sånn ut.

I Oslo sorterer vi matavfall, plastemballasje og restavfall i henholdsvis grønn pose, lilla pose og vanlig avfallspose inne på kjøkkenet.

Men utenfor huset er det bare ÉN BEHOLDER, som ALLE POSENE skal oppi. Og ikke bare det, det kommer bare ÉN BIL og henter alt sammen!

Det må vel bety at alt kjøres til samme sted for å bli brent? Nei, ikke helt.

Alt kjøres riktig nok til samme sted – et sorteringsanlegg som skiller posene fra hverandre basert på de grønne og lilla fargene. Grønne poser havner i én container og lilla i en annen, og derfra videre til gjenvinning. Kun restavfallet går tvers gjennom anlegget og blir – helt riktig – brent og omdannet til fjernvarme.

Dette fungerer på ekte. Ta en titt på denne videoen hvis du fortsatt tviler.

PS Hadde vi faktisk brent alt, så hadde vi ikke bedt dere om å kildesortere først, altså. Vi driver ikke med dekkoperasjoner her.

«Hva er vitsen? Vi redder ikke verden ved å kildesortere i lille Norge»

Denne kjenner vi igjen fra klimadebatten – Norges fotavtrykk er så lite i forhold til andre land, at det ikke har noe å si hva vi gjør her hjemme.

Er det riktig, da? Ja og nei. Det stemmer nok at det er begrenset hva Norge kan få til alene.

Samtidig er vi et av landene i verden med høyest forbruk og fotavtrykk per person. Det kan ingen andre enn oss selv ta ansvar for. Vi redder i alle fall ikke verden ved å IKKE gjøre noe.

Hvert år bruker verden flere nye råvarer og ressurser enn jordkloden har å gi. Det er ikke bærekraftig – overutnyttelse av ressurser i et økosystem er oppskriften på kollaps. I denne sammenhengen betyr landegrenser lite.

Den enkleste løsningen på dette er faktisk å kildesortere og gjenvinne det vi kaster, slik at vi får avfallet vårt inn i produksjonen av «nye» materialer og råstoffer.

Disse løsningene finnes. De er kanskje ikke perfekte, men de er der.

Når vi kildesorterer og lager gjødsel av matavfallet vårt, fører vi fosfor og nitrogen tilbake til jorden. Tomme hermetikkbokser blir til nytt metall, og sparer verden for miljøfiendtlig uttak av bauksitt. Materialer fra gamle bygg kan brukes i nye.

Så enkelt er det faktisk. Men dette fungerer best når så mange som mulig bidrar, enten det skjer hjemme eller på skolen, på kontoret eller på byggeplassen, lokalt eller globalt.

Her bør ikke Norge tenke at vi er ubetydelige – i stedet må vi gå foran. Vi liker jo å være best, så hvorfor ikke bli best på dette også?

«Alt var bedre før»

En skikkelig klassiker til slutt. Denne kjenner du sikkert godt.

Når avfallsinnsamlingen går som den skal, hører vi lite fra innbyggerne. De får avfallet tømt til avtalt tid og er godt fornøyde.

Men en dag kan det stå feilparkerte biler i veien for kranbilen vår. Vi får ikke tømt containeren den dagen. Eller kanskje har det snødd en meter om natten, og alt går saktere. Det blir forsinkelser.

Det skjedde ikke i gamle dager, påstår noen da.

Hvis vi for diskusjonens skyld godtar premisset om at vi aldri var forsinket «før», så er det andre ting som heller ikke er som i gamle dager: I 1970 fantes det 750 000 biler i Norge – nå er det nesten tre millioner. Det bodde 477 000 mennesker i Oslo, mot 717 000 i 2024.

Oslo var en annen verden da. Det var færre folk, færre biler og mye mer plass. Ja, det var rett og slett mindre komplisert å drive avfallsinnsamling.

På den annen side var avfallsbeholderne laget av stål, HMS-reglene var så som så, vi tømte fortsatt hundrevis av utedoer og de færreste klarte å stå i jobben etter fylte 50 år. Spør en renovatør om hva som høres best ut.

Og selvsagt var det deilig å bare «slenge fra seg alt på dynga på Grønmo». Det var gode tider: Ikke noe mas fra de ansatte om hvilken container som er riktig, bare finn et ledig sted og legg det der.

Men det er noen utfordringer med fyllinger: 1) de blir fulle, 2) ingenting blir gjenvunnet og 3) stoffer og gifter fra avfallet kan sige ut og forurense nærmiljøet i årevis.

Var dette så mye bedre? Vi stemmer «nei».

Vi er sikkert ikke perfekte nå, men det var vi neimen ikke da, heller.

Og er vi forsinket en dag, så håper vi du sier fra – sånn blir vi enda bedre.