Helsesykepleier-Grand Prix i Calgary

I sommer var helsesykepleiere fra hele verden samlet i Calgary, Canada, for å dele kunnskap og bygge nettverk under konferansen arrangert av Global Network of Public Health Nursing (GNPHN). Blant deltakerne var norske helsesykepleiere Per Arthur Andersen og Hilde Helland, begge ansatt på Helsestasjon for gutter (HFG) og skolehelsetjenesten i Oslo.

– Det føltes nesten som å være med i en slags Helsesykepleier-Grand Prix, smiler Per Arthur, og forsetter:

– Hadde dette vært en semifinale, tror jeg vi hadde gått videre!

– Hvordan havnet dere i Calgary?

Professor Kari Glavin ved VID vitenskapelige høgskole, som Per Arthur kjenner fra arbeid med RETHOS-prosjektet, tok kontakt for ett år siden og oppfordret dem til å delta.

– Vi sendte inn et abstract til GNPHNs «Call for Abstracts». Vi beskrev arbeidet med Helsestasjon for gutter i Oslo – og ble invitert til å presentere, forteller Hilde.

Et abstract er et sammendrag av en tekst, som omhandler et arbeid eller forskning. Et «call for abstracts» er en invitasjon til å sende inn et sammendrag til en konferanse eller en artikkelsamling.

Konferansen ble arrangert 28.–31. juli og samlet helsesykepleiere fra 15 nasjoner, med bidrag innen temaer som amming, vaksinasjon, barne- og ungdomshelse, klima, sult og geopolitiske utfordringer. Hele 15 norske representanter var til stede.

– Hva presenterte dere?

– Vi delte erfaringene våre med HFG og hvorfor tilbudet ble etablert, sier Per Arthur.

– Vi snakket om utfordringen med at mange gutter og menn ikke søker hjelp – en problemstilling som er global.

HFG bygger på HFU-modellen (helsestasjon for ungdom), men er et spesifikt lavterskeltilbud til gutter.

– Vi opplever at arbeidet vårt ble veldig godt mottatt. Mange ble inspirert og nysgjerrige, sier Hilde.

Universelle utfordringer og kulturelle ulikheter

– Det som slo oss var hvor like utfordringene er på tvers av land. For eksempel hvordan gutter ofte faller utenfor hjelpesystemene, sier Per Arthur.

– Vi ser det hjemme også. Gutter som er ensomme, stresset eller engstelige, men som ikke begår kriminalitet, får sjelden samme type oppfølging. Da blir det et spørsmål om hva slags bilde vi har av hvem som "fortjener" hjelp, legger han til.

Diskusjoner om maskulinitet og "manosfæren" (ultrakonservative mannsgrupper) viste også at dette er en kompleks og internasjonal problemstilling. Det handler ikke bare om å "være mer åpen", men å forstå og tilpasse hjelpen til hvordan gutter faktisk uttrykker behov.

Faglige høydepunkter

– Vi lot oss imponere av svenske Kristina Carlén fra Universitetet i Skövde, som presenterte et skolebasert program utviklet i et større tverrfaglig team og i samarbeid med ungdom. Hun forsker nå på effekten av programmet, som skal gi unge verktøy til å reflektere over hvordan livet i den digitale verden påvirker psykisk helse og til å finne en bedre balanse i hverdagen, sier Hilde.

– Det er et godt eksempel på hvordan man kan være innovativ og møte ungdom på deres egen arena, på en måte som faktisk kan treffe. Den typen verktøy savner vi i vår praksis, fortsetter hun.

Hilde forteller videre om at det var inspirerende å se hvordan mange andre land jobber tettere mellom offentlig og frivillig sektor – at det ikke er så adskilt som her i Norge.

– Det var veldig tydelig i eksempler på studier gjort av sykepleierstudenter i andre land.

Kunstig intelligens (KI) var også et gjennomgående tema, spesielt hvordan det kan tas i bruk i det daglige helsefremmende arbeidet.

Noen likheter og forskjeller ble lagt merke til:

Universelle temaer:

• Tilgang til kunnskap og validering av informasjon (for å motvirke feilinformasjon i sosiale medier)
• Psykisk helse og ensomhet blant ungdom
• Behov for å nå gutter og menn med helsehjelp

Største forskjeller:

• Fattigdom – i Norge snakker vi om utenforskap, men i andre land handler det om reell mangel på skolegang, trygghet og helsehjelp
• Kulturelle holdninger til amming, seksualitet, kjønnsroller og utdanning

– Hva tar dere med dere hjem?

– Vi ble utrolig inspirerte. Det ga ny motivasjon å se hvor mange som jobber med lignende problemstillinger over hele verden, sier Hilde. Jeg tror faktisk flere land vil ønske å kopiere HFG-modellen, men den må sosialt og politisk forsvares. Å hjelpe gutter FØR de blir kriminelle, er samfunnsnyttig og kostnadsreduserende, men vi skal også hjelpe dem som sliter, men som IKKE er i ferd med å bli kriminelle.

Per Arthur følger opp:

– Det største inntrykket for meg var å komme som praktiker, ikke forsker, fra Bydel Frogner i Oslo, og oppleve at vi faktisk har en plass i et globalt, akademisk fellesskap, sier han.

– Hva skjer videre?

– Nå vil vi fortsette å utvikle HFG, ikke fordi noen krever det, men fordi det er behov, sier Hilde.

Både hun og Per Arthur håper å delta på neste konferanse, som arrangeres om to år – sted og tema er foreløpig ikke bestemt. Alle som jobber med folkehelse, enten praktisk eller forskningsbasert, oppfordres til å sende inn et "abstract" – eller delta som publikum.

– Det er motiverende å se at vi er del av noe større. At arbeidet vårt faktisk betyr noe – også internasjonalt.

Norsk Sykepleierforbund og Bydel Frogner bidro til å finansiere reisen.