«Blått skilt» for Festningen renseanlegg 1933–1983

Hvis du går langs den lange steinmuren i Kongens gate – på samme side som Festningsplassen – har du kanskje merket en svak eim av kloakk? Det er et minne fra den gang Oslos hovedrenseanlegg for avløpsvann lå bak disse murene. Lukten har i over 30 år vært det eneste minnet om den tidligere bruken av disse lokalene, som nå er lager for Forsvarsbygg.  

Den 22. september i år fikk Festningen renseanlegg igjen en synlig plass i bybildet. Da avduket vi et av Oslo Byes Vels «blå skilt» som markerer viktige steder i byens historie. Skiltet troner nå midt på muren, på det som en gang var anleggets utluftingstårn. Her får du vite litt om anleggets historie. 

Vannklosettene fører til forurensing av fjorden  

Etter at bystyret i 1910 vedtok at det skulle være lov å installere vannklosetter, erstattet hygieniske porselensskåler dunstende dobøtter i et stadig større antall; først og fremst på vestkanten. Her bygde kommunen også byens to første installasjoner for avløpsrensing: på Filipstad i 1910 og på Skarpsno i 1911. Dette var mekaniske skiver som fjernet papir, søppel og større partikler.  

Installering av vannklosetter var i høy grad ønskelig i et folkehelseperspektiv. Utfordringen var at omfanget krevede et langt bedre utbygd avløpssystem enn byen den gang hadde, ikke minst i de tettbefolkede områdene på østkanten.  

Konsekvensen var at svært mye av kloakken gikk urenset ut i havnebassenget. Allerede rundt første verdenskrig var det derfor slutt på det yrende badelivet som hadde vært langs Akershusstranda og i andre sentrumsnære strøk. Det var også mye klager på søppel og stank fra havnebassenget.  

Økende bekymring for fjordens ve og vel var derfor en viktig grunn til at den nye kloakkplan ble vedtatt av bystyret i 1920. Hovedkloakken i Kongens gate var ferdig i 1925 og har vært en god investering; over 100 år etter er den fortsatt en viktig del av Oslos avløpssystem.   

Det nye kloakksystemet reduserte smittefare og luktproblemer fra bybekkene, men fra Vippetangen gikk det utover på 1930-tallet stadig større mengder urenset avløpsvann rett ut i fjorden fra byens rundt 50.000 vannklosetter.   

Et viktig ledd i å gjøre noe med dette, var Festningen renseanlegg, som var planlagt alt i kloakkplanen av 1920, med tilsvareden rensing som de små anleggene på vestkanten, men med den viktige forskjellen at slammet som ble igjen, skulle gå i en sjøledning og slippes ut ved Hovedøya og Lindøya. 

Festningen renseanlegg står ferdig i 1933, ombygges i 1938  

Da anlegget på Festningen åpnet i 1933, var sjøledning ut til Lindøya og Hovedøya forkastet pga. kostnadene. Avløpsvannet ble i sted ført ut i Hovedkloakken ved Vippetangen. Derfra ble det sluppet ut gjennom et nedsenket trerør. 

Det ble raskt klart at byens hovedrenseanlegg – som skulle rense avløpsvannet til 200 000 mennesker, var lite effektivt. Havnebassenget var fortsatt svært forurenset. 

Vann- og kloakkvesnet hadde gode erfaringene med anlegget på Skarpsno, som var ombygd til et biologisk renseanlegg der forurensing fjernes ved tilsetting av oksygen. Det ble vedtatt at det skulle bygges et tilsvarende anlegg ved Festningen, som man mente skulle fjerne opptil  
40 prosent av forurensingen. 

Det oppgraderte anlegget ble satt i drift i 1943, men manglet det viktige og plasskrevende lufteanlegget fordi det var ikke nok plass på det arealet kommunen disponerte. Renseeffekten ble lav, og fjernet bare rundt 20 prosent av forurensingen.  

Hvordan bli kvitt slammet?  

Restavfallet fra renseanleggene ble tatt ut som kloakkslam, og delvis solgt videre til bønder og gartnere, delvis dumpet på kommunale fyllplasser. Fram til ca. 1930 var slammengdene overkommelige. Men etter at Festningen renseanlegg ble satt i drift, økte mengdene betydelig. Det enkleste og rimeligste var å dumpe det rett i fjorden, ved Langøyene. Og klagene begynte å komme – både fra Oslos befolkning og nabokommune, som mente det var blitt umulig å bade i fjorden, som var blitt "den reneste septiktank". 

Planer om nye anlegg og protester 1948-1960 

Vann- og kloakkvesnet utarbeidet en ny kloakkplan under krigen. Det viktigste i planen var bedre rensing av kloakken i samarbeid med Aker kommune, som hadde stor befolkningsvekst. Det ble slått fast at Festningen hadde for lite kapasitet til å ta imot dette. Forslaget var et nytt anlegg på Bekkelaget, for både Oslo og Aker, som skulle ha biologisk rensing. Planen var at Festningen bare skulle rense for de mest sentrale delene av Oslo, og på sikt legges ned. 

Så kom kommunesammenslutning 1948 og den storstilte drabantbyutbyggingen som varte i flere tiår. Det gjorde at planene ble utsatt.  

Men det var protester, både fra forskere og friluftsfolk, og de økte utover i etterkrigstiden.  
I 1953 ble det opprettet et eget Aksjonsutvalg mot Oslofjordens forurensing. NIVA (Norsk Institutt for Vannforskning) ble opprettet i 1958.  

Utviklingen etter 1960: miljøfokus og samarbeid for nye anlegg  

Bekkelaget renseanlegg ble satt i drift i 1965 – da var det bygget tunnel fra Festningen, og slammet herfra ble behandlet på Bekkelaget, før det ble fraktet med tankbåt og dumpet ved Bolærne i Ytre Oslofjord. 

Utover 1960- og 70-tallet ble det stadig sterkere protester mot slamdumping i fjorden, og tiltak ble iverksatt: tidlig på 1970-tall ble teknologi for fjerning av næringssaltet fosfat tatt i bruk både ved Festningen og Bekkelaget renseanlegg. Det hjalp noe, men fjorden var fortsatt sterkt forurenset.  

Ny vannforurensingslov trådte i kraft 1971. Fra da av måtte Vann- og kloakkvesenet søke Vassdragvesenet om å få tømme kloakkslam i fjorden. Det var også stort ytre press, og saken ble tatt opp i Stortinget. I 1974 sluttet Oslo å dumpe kloakkslam i fjorden.  

Det vokste etter hvert fram en forståelse for at interkommunalt samarbeid måtte til for å klare de store investeringene som var nødvendig for å bedre miljøet. Samarbeidet med Asker og Bærum var avgjørende for at det nye anlegget Vestfjorden avløpsselskap (VEAS) kunne settes i drift i 1982, med Oslo kommune som hovedeier. I 1983 sto pumpestasjonen i Frognerparken og overføringsledningen til VEAS klar. Først da kunne Festningen renseanlegg nedlegges for godt.  

Hvorfor tok det så lang tid å få til bedre rensing?  

Etterkigstidens omfattende boligutbygging førte til at vann og avløp ble bygd ut i rekordfart. Dermed økte avløpsmengdene til Festningen voldsomt. Det var likevel politisk uaktuelt å redusere tempoet i boligbyggingen i påvente av bedre renseanlegg. Dessuten var det å dumpe kloakkslam i fjorden en billig og enkel måte å bli kvitt et stort problem på. Det var brukt i mange land, og det ble lenge antatt at forurensingen var moderat.  

Et hederlig forsøk i en krevende tid  

Festningen var i 50 år Oslos hovedrenseanlegg. Det ble utvidet og modernisert i flere omganger i forsøk på å bedre avløpsrensingen og miljøet i de bynære delene av fjorden. Det var langt fra optimalt, men det var det beste man fikk til under de rammebetingelsene kommunen hadde i mellom- og etterkrigstiden. Erfaringene fra anlegget har vært viktige for den storstilte forbedringen av Oslos avløpsrensing som har skjedd siden 1980-tallet og som for alvor har gitt resultater med Midgardsormen i 2014 og utvidelsen av Bekkelaget renseanlegg i 2021. Dette er tiltak som har gjort at vi igjen kan bade i sentrum!  

Kilder: Tor Are Johansen: Under byens gater. Oslos vann- og avløpshistorie. 2001.