– Når våre beboere har opplevd dagen bitte litt bedre, så har vi gjort en god jobb

Navn: Henning Homme
Arbeidssted: Marcus Thranes hus
Stilling: Sosialkonsulent
Utdannelse: Bachelor i Kultur- og samfunnsfag
Fartstid i Velferdsetaten: 18 år
Aktuell: Nylig skrevet kronikken "Hverdagsheltene" i VG

– Jepp, Henning - skal vi bare spørre deg med en gang om hvorfor du skrev den kronikken i VG?

– Ja, det er sikkert flere grunner. Det er jo fordi jeg har tenkt på tematikken selvfølgelig - dette med statusyrker og topper, som ofte får mye medieoppmerksomhet, noe jeg ikke synes gjelder for de som faktisk utfører i praksis. De store linjer er selvfølgelig veldig viktig, men det er også de som faktisk utfører – altså de som jobber klientrettet og sørger for at tjenestene leveres. Og jeg fikk jo god respons på det innlegget. Det er gøy.

Stortrives med miksen

– Hvis du skulle si noe fra dette perspektivet om hva du jobber med i Velferdsetaten, hva ville det være?

– Min nåværende jobb er flerdelt, der jeg driver med alt fra fagutvikling til økonomi, til klientrettet arbeid med beboerfrokoster og sosiale aktiviteter. Dette er en miks jeg stortrives med, og som gjør at jeg får ta del i mye av det som skjer her.

– En av de store styrkene her på Marcus Thrane er at det er en relativt flat struktur. Uansett hvilken rolle du har, så verdsettes du like høyt. Man skjønner at dette er et lagspill og at alle er like viktige. Det er ingen som får mer kred enn noen andre fordi man har den og den stillingen.

– Utgangspunktet for den kronikken var jo mer samfunnet for øvrig, men man kan jo tenke seg at det også i Velferdsetaten kan være litt stor avstand mellom administrasjonen og institusjonene. Altså mellom ledelse og «de på gulvet». Der tror jeg det er et potensial.

Om hverdagshelter

Vi legger inn en kommentar om at president Kennedy under et besøk støtte på en som støvsuget et inngangsparti. Presidenten lurte på hva som var jobben hans. – Jeg tar NASA til månen, Herr president!

– Hva motiverer deg i jobben din?

– Jeg lar meg imponere av for eksempel arbeidet som våre renholdere gjør. Her kommer de hver dag. Det er stort sett ett eller flere rom som må vaskes ned. Rom jeg omtrent ikke tror det går an å sette i stand igjen. Og så kommer renholderne med det samme pågangsmotet. Det syns jeg er veldig inspirerende, fordi jeg hadde forstått hvis de ikke hadde gjort det. Det å verdsette det arbeidet der syns jeg er så viktig, altså.

– Noe annet jeg har tenkt litt på er de som har vært her over 25-30 år. Jeg føler at de er like engasjerte som en nyutdannet tjueåring fortsatt. Det synes jeg også er imponerende, for man vet jo at dette er en jobb med masse emosjonelle belastninger. Du kan fort bli utbrent eller kanskje miste troen på det du holder på med. Men her er det en samlet gjeng som er veldig engasjert.

Skadereduksjon i praksis

– Og når har DU da gjort en god jobb?

– En kollega sa det så fint en gang: Når våre beboere har opplevd dagen bitte litt bedre, fordi vi har gjort noe som har bidratt til det, så har vi gjort en god jobb. Om det er et sårstell, eller en omelett som metter en sulten mage, eller en samtale som får noen på bedre tanker - så har vi gjort det vi er her for. Der er slik skadereduksjon er tenkt å være.

– Så hva er det beste med Velferdsetaten?

– At man er en ganske stor aktør innenfor noe som er enda større. Det tenker jeg ofte på når vi er på samlinger og kongresser innenfor rus og psykisk helse. Jeg tror mange deler med meg at man er med på å bidra med noe overfor andre mennesker som ikke ender opp i dette hjelpeapparatet for moro skyld. Det er jo folk med en livshistorie og en bakgrunn som ikke ligner min i det hele tatt, oppvokst som jeg er i verdens tryggeste hjem.

Fritid med mening og trening

– Du har vel et liv utenom; hva gjør du på fritiden?

– Jeg har samboer. Og to barn på 6 og 9 år, som tar det meste av tiden. Det er kjempegøy å være aktive sammen med de små, spesielt nå i den alderen med fotball og ishockey. Ellers så spiller jeg tennis og går på ski – og prøver å være mye i fjellet hvis jeg kan det. Så prøver jeg å skrive en del som sagt, noen bokprosjekter og kronikker. Disse trenger ikke bare å være på rus, det kan være klimakrise, flyktninger, innvandringspolitikk etc. Skriving er nok min største hobby. Den siste boken min – «En dans med Janis Joplin» – handler på mange måter om alle de livshistoriene jeg har møtt gjennom min jobb, så den betyr litt ekstra.

– Er det noe annet du vil si ved denne anledning?

– Jeg håper at jeg en dag kan sitte på en fjelltopp i Setesdal, som relativt gammel mann, og vite at jeg bidro med noe viktig.