Det krever en landsby å oppdra et barn

– Det å få være en morsom omsorgsfigur og ta del i barndommen deres er en svært givende, og samtidig en alvorlig oppgave. Det krever tålmodige og barnlige ansatte som kan skape en trygg plass for lek, spill og fritid, sier Daniel Wathne, miljøterapeut i enhet helse, barn og unge i Bydel Frogner.

Daniel, som jobber i en av fritidsklubbene i bydelen, påpeker at fritidsklubb jobber forebyggende for å forhindre at unge blir ensomme både i sin oppvekst og senere som voksne.

Symptomene på slik ensomhet kan senere vise seg i form av rusproblemer, arbeidsledighet og kriminalitet. Blant de enkelte individer som systemet svikter med å fange tidlig, kan senere ende opp med å utøve ekstreme farer som vold, drap og terrorisme.

– Dette rommet gir oss innpass og en påvirkningskraft som lærere, foreldre eller trenere ofte ikke har, fordi de møter ungdommene på en arenaer fulle av forventninger og prestasjonspress. På fritidsklubbene kan man i stedet dyrke sine lidenskaper, oppdage nye hobbyer, og finne vennskap på tvers av den vanlige sosiale omgangskretsen. Reglene er like enkle som kardemommeloven, smiler Daniel. Det er vanskelig å måle resultatene av å drifte en fritidsklubb, men å fjerne slike tiltak vil over tid vise seg å være helt krise. Forebyggende politi som er i frontlinjen, er også de mest høylytte til å utpeke fritidsklubb som et effektivt tiltak for å lokke unge bort fra kriminalitet og over på en sunnere løype i livet. Det er en mye dyrere regning for samfunnet å betale enn selve prislappen for å drifte og skape slike åpne møteplasser, som uten tvil er en viktig brikke i ungdomslivet.

Bydel Frogner har i dag tre fritidsklubber, på Bygdøy, Ruseløkka og Hamna på Majorstua. I tillegg samarbeider bydelen med Bydel St. Hanshaugen om Huset på Haugen i Stensparken. Ruseløkka er for tiden stengt på grunn av bygningsmessig oppgradering.

Takknemlige brukere

Historiene er mange fra nå godt voksne velfungerende medlemmer av samfunnet som selv opplevde å havne på en av livets mange gale stier. De beskriver ofte fritidsklubben, og miljøet rundt, som et viktig veiskille.

– I løpet av min hittil korte karriere som miljøterapeut har jeg flere ganger, på vei inn for å åpne klubben, blitt stoppet av forbipasserende som vil fortelle meg om hvor mye klubben og de voksne som jobbet der betydde for dem da de var 30 år yngre og stod midt i sin identitetskrise. Mange er svært takknemlige for rollemodellen de møtte og som visstnok viste seg å være helt avgjørende for hvilken vei de tok videre i livet, understreker Daniel.

– Jeg har også møtt tidligere barn fra klubben som jeg har hatt tette bånd med i årevis. Unike, kreative barn som var modige nok til å skille seg ut i ung alder og som måtte tåle år med mobbing og hat. Man har lyttet og trøstet dem, og nå står de foran deg på gata like høy som deg. Med bass i stemmen forteller de om konsertene sine, kunstprosjekter eller andre ting de er stolte av. De følelsene som inntreffer da, er vanskelig å beskrive: stolthet for jobben de har gjort og veien de har valgt. Takknemlighet for å ha fått være en del av hverdagen deres i den forvirrende og ulykkelige fasen av livet. Når man ser dem stråle foran deg som unge, oppegående voksne, står man med et levende bevis på hva en fritidsklubb kan bety, sier en litt rørt Daniel.

Forskjellige barn lener seg på forskjellige instanser for å finne trygghet og tilhørighet, og fritidsklubben er ikke noe unntak. For noen spiller den en liten rolle, som et ekstra krydder i hverdagen. For andre er den en fast del av rutinen, et sted å herje litt med vennene før de drar hjem til middag. Og for enkelte er fritidsklubben rett og slett sitt foretrukne hjem, et rom de ikke finner noe annet sted.

Viktig lavterskel tilbud

Som et forebyggende tiltak må fritidsklubben være et lavterskel tilbud. Den skal ikke konkurrere med organiserte fritidsaktiviteter, men utfylle dem. For selv om idrett og andre aktiviteter er veletablerte og åpenbart positive, kan de også oppleves som litt ekskluderende.

– Helt siden Ingvar Ambjørnsen skrev bøkene om Pelle og Proffen, har både politiet og politikere vært enige om at forebygging er den riktige metoden. Likevel sitter det langt inne for folkevalgte som ofte har et tidsperspektiv på 2-4 år, Å satse på forebyggende prosjekter der gevinsten først kommer om 10-15 år, er ikke like attraktivt, mener Daniel.

Alt dette er kanskje bare noen få år på jobb for oss, men for dem er det halve livet. Derfor vil jeg stå i dette yrket helt til staten stempler meg for gammel. Og jeg vil kjempe for fritidsklubbens plass i dagens sparsomme og stadig travlere samfunn, avslutter Daniel.